GOTHIC.NO

My Dying Bride:
Doom i solnedgang

 

August 2006: Hundrevis av sortkledde mennesker samles på USF Verftet i sola, ølet og metalens navn. Det er Hole In The Sky

- og My Dying Bride skal snart gjøre sin første konsert i Bergen.

 

Tekst og foto: Vigdis Meidell

 

 

 

 

Redaktør, Therese, og undertegnede skimter doom-legendene gjennom vinduet til VIP-rommet, der de chiller over matfatene før pressen strømmer til.

Aaron Stainthorpe (vokal) Ade Jackson (bass), Andrew Craighan (gitar), Hamish Glencross (gitar), Shaun Taylor-Steels (trommer) og Sarah Stanton (keyboard) er kledd i mørke farger, men virker særdeles lyse til sinns denne sensommerkvelden ved den bergenske bryggekanten.

 

Når Rimfrost møter bandet ligger utgivelsen av A Line Of Deathless Kings fremdeles et sted i fremtiden, og Shaun har ennå ikke takket for seg. I vrimmelen av journalister som slippes inn i det ”aller helligste” – artistområdet – får vi utdelt Andrew som vår mann for dagen.

 

- Hello, innleder han imøtekommende, som en sann, gemyttlig English Lad. Trøtt etter flyturen fra Tyskland, men med et humør som utstråler alt annet enn doom, ler og banner han godmodig mellom annenhver setning.

- Jeg håper virkelig at Hole In The Sky blir så ”hot” som det ser ut til. Bra stemning så tidlig på kvelden pleier i alle fall å være en god indikasjon, smiler han. Andrew og bandet er drevne festivalfarere, så han burde vite hva han snakker om. Likevel er Hole In The Sky en liten festival i My Dying Bride-målestokk.

- For oss som er vant til å spille på store arenaer er det fint å gjøre små konserter som dette. Graden av intimitet gjør at man får en helt annen kontakt med publikum. Det minner oss rett og slett om gamle gigs, og får oss til å huske hvor vi kommer fra, sier gitaristen.

 

Hvor bandet kommer fra er, som tidligere nevnt, England, hvor de sammen med Paradise Lost og Anathema utgjorde ”the great three” - pionérene innen britisk doom/death-metal tidlig på 1990-tallet.

 

MDB debuterte i 1990 med demoen Towards the Sinister. To år senere var albumet As the Flower Withers et faktum. Siden den tid har bandet gitt ut et respektabelt antall plater, men også gjennomgått en del utskiftninger. Mot slutten av 90-tallet forlot de for en kort tid sin karakteristiske sound til fordel for en høyst eksperimentell stil på albumet 34.788%... Complete. De senere årene har de imidlertid vendt tilbake til røttene, og skal ifølge Andrew holde tradisjonen i hevd også på det nye albumet.

 

- A Line Of Deathless Kings har blitt et veldig lyttervennlig album. Veldig doom. Noen vil kanskje si det minner om Turn Loose The Swans, men jeg finner samtidig store forskjeller mellom dem. Den lyriske dybden ligger for eksempel på et helt annet plan på A Line Of Deathless Kings enn på Turn Loose The Swans. Vi er uansett veldig stolte av resultatet, og mener selv at hver låt har sin egenart, som til sammen utgjør en episk, blek helhet. Og så skal vi gi ut en singel, kalt Deeper Down. Noe slikt er sjelden kost for oss. Bortsett fra det syns jeg det er vanskelig å gi en god beskrivelse. Han stopper opp og tenker et øyeblikk.

- Nei, vet du, jeg venter heller til jeg har lest kritikkene. Journalistene sier det ofte bedre enn oss.

 

MDB lytter med andre ord til kritikerne, men de tar bare innover seg det de anser som konstruktiv kritikk.

- Vi får selvfølgelig med oss hva kritikerne sier, men vi bryr oss ikke om usakelige kritikker, særlig ikke så lenge både vi og fansen er fornøyde. Å tilfredsstille fansen er tross alt det viktigste.

 

I kveld skal MDB dele scene med noen de selv er store fans av, nemlig Celtic Frost.

- Vi er store, store fans av Celtic Frost. Det er absolutt et av favorittbandene mine, så det blir rent surrealistisk å stå på samme scene som dem. Jeg kan nesten ikke tro det selv, gliser Andrew, og ser veldig ut som en fan der han sitter. Sine egne fans beskriver han som en fredelig flokk.

 

- MDB-fans er veldig sky. Det er svært få som kommer bort og ”overfaller” oss. De fleste står et stykke på avstand, og ser ut som om de har lyst til å snakke med oss, men ikke vet helt om de våger. Første gangen vi møtte Celtic Frost merket jeg samme tendensen hos meg selv. Jeg ble rett og slett litt sjenert. Så på en måte er vi kanskje lik fansen vår. Eller i alle fall samme type fans som dem, humrer Andrew.

 

I den senere tid har goth og metal krøpet hverandre nærmere. MDB er et av bandene de ofte enes om.

- I begynnelsen var det stort sett metalheads som likte oss, men nå består fanbasen vår av en fin miks av metal- og gothfolk. Litt underlig, kanskje, siden gothkulturen opprinnelig ble dannet rundt en slags pop-scene, men det er tydelig at den sakte men sikkert har bevegd seg innover mot metal-scenen. Dette tror jeg har mye med mote å gjøre. Metalheads kledde seg i sort, og hos gotherne måtte det jo være sort, så de to gruppene begynte vel først og fremst å se veldig like ut, slik at særlig utenforstående fikk problemer med å skille dem. Når det gjelder MDB, så tror jeg vi appellerer til gothere i kraft av den romantiske tragedien som gjennomsyrer både navnet og musikken vår. Uansett, gothstilen er en bra look, særlig for jenter. De mannlige gotherne er jeg ikke så begeistret for. Men sånn som hun der, [han peker på forsiden av Rimfrost nr. 9] - Det ser meget bra ut.

 

Therese påpeker forsiktig at det bildet han beundrer, det viser en goth-gutt i drag. Andrews ansikt antar et smått fårete uttrykk, før han bevilger oss et sjeldent øyeblikk av metal-rødme.

- Fuck! You’re kidding? That’s a man??? Holy shit!!!

 

For å gjenopprette balansen pensler vi samtalen over på rølpete rockere. For selv om MDB hevder å være snille mesteparten av tiden, så har de hatt sine øyeblikk, de også.

- Hå, hå, hå… Vi hadde en episode når vi turnerte med Iron Maiden. Vi var i Østerrike, det snødde og vi kjedet oss. Hmmm, la meg si det sånn at vi brente noe vi ikke skulle ha brent… og utløste brannalarmen på hele hotellet. Virkelig tåpelig, men ganske morsomt også.